Sarastua: Et eventyr med ulykkelig slutt

Ta en titt på dette bildet. Det sier deg kanskje ikke så mye? Du ser en mann, kledd i vinterklær, som muligens måker snø. Bakken er hvit. Eller bærer han på noe? Bak ham kan skimtes et gjerde. Det er et helt spesielt gjerde, på et helt spesielt sted. 

Denne mannen het Isak Hansen, og hans livshistorie er uløselig knyttet til Sarastua, det eldste huset på Sarabråten. Det er der bildet er tatt, og det er gitt oss av Isaks barnebarn, Terje. Nå skal vi fortelle Isak og husets historie.

Isak Hansen: Odelsgutten

Isak ble født i 1853, som odelsgutt på Klanderud, en stor gård på Eidskogen. Ifølge bygdebøkene ble denne gården anlagt så tidlig som i vikingtida. Far til Isak het Hans Isaksen, og bestefaren het Isak Hansen og sånn gikk det bakover. 

I 1865 bor Isak på Klanderud sammen med faren, moren Maren og søsknene Anne (10), Marthe (8) og Ole (2). De har en hest, to kuer og tre får, og de dyrker rug, havre og poteter. Det er kanskje ikke mye på en storgård. 

Årsaken til den beskjedne informasjonen de ga lensmannen som gjennomførte folketellingen var denne: Isak skulle aldri overta Klanderud og bringe slekten videre. Faren hans var nemlig ingen god bonde. Vi vet ikke hvorfor, men han klarte ikke å beholde gården etter at han overtok den i 1855. I 1863 solgte han unna en tredjedel til broren Ole. Samtidig solgte han en del til en nabo, som også het Ole. I 1868 solgte han det han hadde igjen, og familien måtte flytte til den lille plassen Toterud. 15 år gammel, og kanskje allerede som barn, forsto Isak at hans fremtid ikke var som odelsgutt på en vikinggård. Isaks far dør i 1873, 54 år gammel. Ingen dødsårsak er oppgitt i kirkeboka. 

Fra 1873 og nesten 20 år fremover, finner vi ingenting om Isak. Folketellingene i 1875 og i 1885 er ufullstendige, og Isak har ikke satt andre spor etter seg i offentlige dokumenter som vi har klart å finne. 

Det er først i 1892 vi finner tegn til ham, og da i vårt eget nabolag. Han gifter seg med Marthe Martinsdatter i Østre Aker kirke. I 1892 får de også en sønn, Marius, født i Nes prestegjeld. Marthe er født i 1867, og stammer fra Nes. I 1875 finner vi henne på hennes besteforeldres husmannsplass ved navn Håkelien nedre, der bor hun i tillegg til sin farmor og farfar sammen med far, mor, onkel og to søsken i tillegg til en barnepike og en tilreisende snekker. Nes er et frodig område, og de har hele fire kuer og seks får på plassen. De dyrker bygg, havre, poteter og rug. Da Marthe gifter seg med Isak i 1892 kommer hun fra en jobb som tjenestepike i Sør-Odal, og hvordan de traff hverandre kan vi bare gjette. Bryllupet sto en sensommerdag i august, og innen den tid har Isak fått seg et yrke: Gråsteinsmurer. Han har bosted på Ormøya, og det passer godt med yrket hans. Det var i disse tider Ormøy kapell ble oppført, faktisk ble det innviet i mai 1893. 

Vi tror at Isak må ha vært en god gråsteinsmurer, og at rikfolket i byen brukte ham da de bygde sine landsteder og badehus på øya. Dermed ble han anbefalt til Heftye, og en dag på vårparten i 1895 kom han gående over tunet på Sarabråten, klar til å begynne arbeidet med dragestilsvillaen.

Sarastuas tidlige historie

Saras Braaten, står det på et kart fra 1725, som viser grensen mellom gårdene Oppsal og Østre Skøyen. Saras Braaten står det også på et kart fra 1737, som viser det samme. Et lite, beskjedent hus er tegnet inn. Vi vet ingenting om hvem som bodde der den gangen. Kanskje var det Sara? 

Vi vet at plassen Sarabråten begynte sitt liv som husmannsplass under Oppsal. Der var den helt til Peder og Karen Cudrio kjøpte plassen og det meste av skogen i hele Østmarka i 1750. Vår alles velkjente Thomas Johannessen Heftye kjøper både Sarabråten og Dalbakk i 1849. Det er den yngre Heftye, Thomas Thomassen Heftye, som ansetter Isak Hansen og lar ham bo i den lille stua. 

Men hvem bodde der før Isak?

I 1749 finner vi et skifte etter husmann Torsten Halvorsen. Han etterlot seg kona Elie Svendsdatter og fire barn, Martinus, Svend, Kari og Marthe. Da Torsten døde ble sønnen Svend på 18 år igjen på Sarabråten sammen med moren. Det gjaldt også eldstedatteren Kari, som var gift med en soldat ved det andre Akershuske regiment, og den yngste datteren ved navn Marthe. Torsten etterlot seg ikke så mye til familien – kun en huggøks, en stekepanne, en trestol, en sort kiste med lås, et sort skrin, en vev, et gammelt kar, ei ku og noe jernskrammel, blant annet. Til sammen etterlot han seg en formue på omkring 4 riksdaler. Det var ikke mye å dele på arvingene. 

Det første sporet vi foreløpig har funnet etter Sarabråten i kirkebøkene viser at Kirsten Olsdatter, født ca 1736, ble konfirmert i 1754. Vi har ikke klart å finne en familierelasjon til Torsten Halvorsen, så mest sannsynlig hadde det kommet en ny familie dit.

I 1810 finner vi et nytt skifte, og denne gangen etter en kvinne: Anne Gundersdatter. Hun bodde i den lille Akershusstua sammen med sin mann Mathias Jørgensen og deres «samavlede børn,» lille Guldbrand på fem år. Det ble avholdt en registreringsvurdering på Sarabråten, slik som tilfellet var med Torsten, og boet til Anne ble vurdert. Hun eide blant annet et umalt bord på kryssfot, en sofabenk, et brunmalt skap med skjenk, en treskål, et sengeklede og et laken samt et putevar, et høy gryte og en liten gryte, en rødmalt kiste med lås, en melkiste, en smørkjerne, seks spann, en høvel, en kniv og en tine, et hespetre, et mangletøy, noen gamle bøker, en slipestein… kort sagt ble hver eneste eiendel på plassen verdivurdert, og det gir oss et unikt innblikk i hvordan det var å bo der. Enkemannen avslørte også at Peter Lumholtz hadde fordring i boet, og Anne hadde en ikke ubetydelig gjeld. Peter var en slektning av Karen Cudrio, og overtok Sarabråten i 1804. 

Fra rundt 1830 og fremover blir det vanligere å skrive bostedsnavn i kirkebøkene, og vi kan lettere begynne å følge beboerne på Sarastua. Vi følger dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser.

Manntallene i Aker viser at det er husmann Hans Eliasen og hans kone Judithe Andersdatter som bor der i årene 1833-36. De har barna Anne, Karen, Elias, Andreas og Halvor. Ved hjelp av kirkebøkene finner vi at familien bodde der allerede i 1830, da blir sønnen Andreas døpt hjemme på Sarabråten. 

Innen 1840, når det neste manntallet tas, er en ny familie på plass, husmann Jens Hansen på 56 år og hans tre barn Hans (10), Christian (6) og Andrine. I kirkebøkene finner vi at Jens mistet en datter før manntallet ble tatt det året. 17-årige Haagine døde av tæring, og det gjorde også det som sannsynligvis var hennes datter, Maren, på to år. Selv om familien fikk en tøff start på Sarabråten, ble de værende i mange år. I 1841 har datter Maren på 20 (jada, enda en Maren!) flyttet tilbake til Sarabråten, og hun får en sønn her i 1849. 

I 1854 overtar, ifølge Even Saugstad, Christian Jensen som husmann for sin far. Christian gifter seg med Elen i mars 1856. Jens Hansen er oppført som Christians far i kirkeboka, og det står at bosted er Sarasbraaten. De får en sønn ved navn Martin i desember samme år. I 1859 får de Ole, og i 1863 Hans Christian. 

Under Heftye senior er det muligens bedre kår enn tidligere husmenn har hatt.  Det er ganske uvanlig at husmannsfamilier blir lenge på et sted. I 1865 har de to hester, tre kuer og to får, og de dyrker litt bygg, havre og poteter på Sarabråten. Hestene ble kanskje brukt til å hente Heftye og hans fornemme venner og bekjente på Bryn togstasjon. I tillegg bor det to tjenestefolk her, Helene Olsdatter og Ole Olsen. De er begge fra Vinger slik som Elen, og siden de er ganske nær hverandre i alder er det nærliggende å tro at de er søsken. 

Når vi spoler til 1875 har to døtre kommet til – Karen Sofie og Lovise. Familien har en hest, et føll og hele seks kuer. De dyrker rug, bygg, havre, poteter og gressfrø. Sara Elise blir født i 1879. Endelig er det en ny Sara på Sarabråten. 

I 1891 begynner Christian og Elen å bli eldre. Fødselsårene hos disse to varierer fra folketelling til folketelling, men Kristian er født omtrent i 1827 og Elen i 1833. Hos dem bor datteren Sara Elise (12), deres barnebarn Hermand Akselsen (3), Elens far Ole Olsen, Elens søster Oline Olsdatter som har en mann i Amerika, og i tillegg til disse har de to pleiebarn: 14-åringen Paul Bernhard Ingebretsen som forsørges av Kristiania fattigvesen, og 1-åringen Hilda Mathilde Kristiansen som forsørges av tjenestepike Emma Olsdatter. I denne tellingen har Christian fått tittel «bruger af jord og forpakter» i stedet for husmann. De, som mange andre, driver servering for turgåerne i marka, og kaffen og maten har meget godt rykte. 

I januar 1894 gjør Heftye junior stas på husmannsfolket ved å be dem til juletrefest. I artikkelen står det at Godseier Løitnant Heftye hadde bedt sammen hele sin husmansstand, menn og kvinner, gamle og unge til julekveldsgilde i Sæterstuen. Godseieren med frue tok selv imot gjestene. Bordet sto dekket med mat og drikke i rikelig mengde, og da måltidet var over ble dørene til det neste værelset åpnet. Der sto julegranen pyntet med godter og skinnende lys. Gleden var stor, særlig blant barna. Og gleden ble større da alle fikk et nummer til et juletrelotteri. Alle fikk gaver! Gamlefar fikk en pung med skinnende mynt, og gamlemor fikk et durabelt stykke tøy. Noe så storslagent hadde de neppe vært med på før.

På vårparten i 1894 blir Christian syk. Han har fått bronkitt, og dør 3. juli, omkring 67 år gammel. 

Hva skjer da med Elen og barna? En kvinne kunne svært sjelden holde en plass alene. Og ganske riktig: 20. februar 1895 blir det avholdt en stor auksjon på Sarabråten, hvor Elen selger innbo og løsøre på grunn av flytting. Hun kan altså ikke bli boende, og selger sin 12 år gamle hest, høyvogn, gjødselkjerre, seletøy, river, spader, ja alt av jordbruksutstyr samt en god del møbler. 

Det må ha vært trist å forlate stedet hun hadde bodd i nesten 40 år. Men gjennomføringen av auksjonen tyder på at Heftye junior hadde store planer for Sarabråten og skjebnen til den lille stua midt på tunet. 

Isak Hansen: Husflytteren

Vi har ikke skriftlig bevis for at Isak arbeidet for Heftye. Men bildet av ham på Sarabråten, samt hans barnebarns historie og det faktum at han fikk en ganske så spesiell betaling, gjør at vi er sikre på at han var involvert i grunnmursarbeidet til dragestilsvillaen, og kanskje også vannreservoaret og spaserstiene. 

Den spesielle betalingen han fikk var denne: Husmannsstua. Det eldste huset på Sarabråten.

I gammel grunnbok finner vi at Isak flytter husmannsstua fra Sarabråten til Sarabråtveien 6 i 1897. Han kjøpte en tomt fra Ulsrud gård. Skylddelingen fant sted 30. mars 1897. Før flyttingen gjennomfører Heftye en branntakst av eiendommen sin. Der får husmannsstua en verdi på kr 1320. 

Isak bygger en kraftig grunnmur før han bygger opp igjen den lille husmannsstua. I 1897, før stua er ferdig, får de en datter som de døper Helga. Oscar blir født i 1898, og da har de flyttet inn i huset som de gir et nytt navn, kanskje for å symbolisere en ny start: Furulund. 

Folketellingen av 1900 avslører at de bor der ennå, og at det er ganske små kår: De dyrker verken korn eller poteter, de har ikke dyr, og ikke kjøkkenhage. Isaks yrke er fremdeles gråsteinsmurer, og Marte driver med «huslige arbeider.»

I 1901 blir Alma født. I 1902 kommer Minda.

I 1910 er de syv personer i det lille huset, Isak og Martes eldste datter Inga bor også der. Hun er født i 1895 på Nes i Romerike, Martes hjemplass. 

I 1914 dør deres eldste sønn, Marius, av en ukjent sykdom. Han har bodd på Håkelien hele sitt liv, og begraves fra Årnes kapell. Men 1914 bringer også gode nyheter: Inga gifter seg og får en datter hun kaller Minda Elida. 

I 1917 dør plutselig både Inga og Marte. Inga dør av lungebetennelse og tæring, og Martes dødsårsak er oppgitt til å være krampe. Isak har på tre år mistet både sin kone og to av seks barn. Den kommunale folketellingen for Aker i 1917 viser at Ingas barn Minda Elida bor hos dem på Furulund. 

Folketellingen 1920 avslører at de klarer seg greit. Isak jobber nå som tømmerhogger for Aker kommune. Helga har arbeidstittel «husholderske hos far.» Oscar jobber også som tømmerhugger. Alma gjør husarbeid hjemme, og Minda er kontordame. Lille Minda Elida bor ennå der. Etter hvert flytter hun og gifter seg med Erling. Minda Elida blir hele 98 år gammel. 

Også på Furulund, som på Bjerke og andre steder nær marka, har de en beskjeden kafédrift for å spe på inntekten. Isak blir etter hvert pensjonist, og når han dør en junidag i 1931 er det det som står som yrke i kirkeboka: «Pensjonist av Akers kommune.» 

Barna fortsetter å bo i husmannsstua. Oscar overtok hjemmelen på huset. Alma dør i 1937, lungebetennelsen tar henne kun 36 år gammel. Minda gifter seg etter hvert. Helga og Oscar blir igjen, og lever der i mange år uten verken strøm eller vann. Naboene og beboerne på Oppsal og Ulsrud kan huske at Helga vasket klær i bekken, og gikk for å hente vann i brønnen som var nær Ulsrudvann. De hadde en brønn som lå nærmere, men den hadde blitt forurenset og kunne ikke brukes. 

Oscar dør i 1975, og Helga blir boende alene. Etter hvert får hun flytte til Minda, og for første gang i sitt liv får hun oppleve innlagt vann og varme. 

I 1982 får Isaks barnebarn Terje overta stua. Da har den stått tom i noen år, og er ikke i god stand. Terje søker om å få rive huset og sette det opp igjen som hytte på fjellet. 

Drakampen

1. august 1982 søker Terje om rivningstillatelse av Furulund. 

31. august, knapt en måned senere, svarer Byantikvaren at de vil gå inn for at våningshuset i Sarabråtveien 6 blir bevart. I den nylig avsluttede registrering av gårder og plasser i Aker etter SEFRAK-metoden ble huset klassifisert som bevaringsverdig. Som en følge av dette ble det da oppført på byantikvarens «gule liste.» Byantikvaren mener at den beste løsningen vil være at hus blir satt i stand og innarbeides i evt. nye byggeplaner for eiendommen.

19. oktober treffer Boligformidlingsnemda vedtak om riving av Furulund, et «fraflyttet, gammelt tømmerhus.» De understreker at bygningsmyndighetenes samtykke må gis. 

25. oktober kommer et brev fra Byantikvaren til Bydelsutvalg 19. Her viser de til et brev av 23. september, hvor bydelsutvalget har foreslått å tilbakeføre husmannsstua til Sarabråten. Byantikvaren har ikke midler å bidra med, men ville være ytterst takknemlige hvis bydelsutvalget kunne få til en slik løsning.  

29. oktober skriver Bygningskontrollen at de ikke har hjemmel etter bygningsloven til å nekte en riving. Byplankontoret må evt. regulere eiendommen til bevaring etter bygningslovens §25 nr. 6, som i dette tilfelle anses å ha liten relevans da kommunen ikke har økonomisk evne til å rehabilitere våningshuset.  De lurer på om Bydelsutvalget har kommet til en løsning for flytting og bevaring. 

3. desember skriver Bydelsutvalg 19 et langt brev til Bygningskontrollen, Oslo Skogvesen, Oslo Veivesen, Byantikvaren, Oslo Sivilforsvar og Eiendomsetaten.

«Tømmerhuset som søkes revet, er den opprinnelige «husmannsstua,» det eldste huset fra Sarabråten, og står på byantikvarens gule liste over bevaringsverdige hus. Bydelsutvalg 19 har tidligere behandlet saken og fremmet forslag om at huset gjenoppsettes på Sarabråten eller eventuelt på Rustadsaga, men har ikke midler til dette. I mellomtiden har BU19 hatt kontakt med og har fått aksept for at følgende etater:

• Skogvesenet påtar seg nedrivning og oppsetting av huset
• Byantikvaren veileder og overvåker arbeidet
• Oslo Sivilforsvar har tilbudt lagringsplass for materialene i Smalvollveien
• Oslo Veivesen stiller 2 mann til rådighet hvis snøryddingsforholdene tillater det. 

Barnebarn Terje forklarer i et brev til de samme etatene årsaken til søknaden han har sendt:

«Huset i Sarabråtveien 6 har stått tomt de siste 3-4 år fordi det ikke er i så god stand at det er tilrådelig å bruke det til bolig. Jeg har derfor søkt om tillatelse til å ta huset ned.» Han viser til at han i en telefonsamtale med Byantikvaren fikk flytting presentert som en mulighet. 

20. desember skriver Byantikvaren til Terje:

Byantikvaren gjør oppmerksom på at en flytting av husmannshytta ut av Akerdistriktet vil gjøre den verdiløs sett fra Byantikvarens synspunkt. At denne tanke i sin tid ble nevnt fra vår side skyldtes manglende alternativ. Husmannsstua er en typisk Akerstue og hører således naturlig til i dette distrikt. Som kultur- og arkitekturhistorisk vitnesbyrd vil den ut fra et antikvarisk synspunkt komme best til sin rett i det distrikt den er skapt, fortrinnsvis på Sarabråten. Byantikvaren vil følgelig anbefale den løsning Bydelsutvalg 19 har lagt frem som den eneste antikvariske tilfredsstillende løsning på saken, med mindre husmannsstua settes i stand der den nå står.» 

3. januar 1983 skriver Oslo bygningskontroll til Terje, i et brev som er ganske skarpt i tonen, at Bygningskontrollen har til hensikt å sende saken over til Byplankontoret med forespørsel om kontoret er villig til å nedlegge riveforbud etter bygningslovens §33. «Da dette er en tidkrevende prosess, ville det være mest hensiktsmessig om De kontakter Bydelsutvalg 19 for en løsning av saken snarest før Byplankontoret blir engasjert med tanke på riveforbud, hvilket neppe vil tjene Deres interesser. Bygningskontrollen ber om å bli underrettet om resultatet av konferansen mellom Dem og Bydelsutvalg 19.» 

Terje skriver i et nytt brev at han er lite interessert i å sette saken på spissen, og tar gjerne en konferanse om saken med henblikk på en minnelig ordning.

28. april skriver Bydelsutvalg 19 til Bydelsutvalgenes fellessekretariat at de med tilslutning fra Byantikvaren har gått imot rivning. Dette begrunnes med at det er bevaringsverdig fra kultur- og arkitekturhistorisk synspunkt. Bydelsutvalget har anmodet en entreprenør om å vurdere bruksverdien av huset. Han uttaler at huset ikke fyller de krav en må stille til utførelse av et laftet tømmerhus, som gir en akseptabel bruksverdi. Ved besiktigelse av huset, hvor en representant fra Bydelsutvalg 19, eieren Terje og byggmester deltok, ble det antydet en overdragelsespris. «Det er grunn til å tro at eieren vil akseptere denne prisen. Forutsetning for dette er at eieren selv rydder opp på tomten – som ligger i et regulert friområde – etter at huset er revet. Nevnte utgift kan ikke dekkes over bydelsutvalgets budsjett. Vi tillater oss derfor å be Fellessekretariatet om bistand til å oppnå økonomisk støtte – slik at «Husmannsstua» kan overtas og bevares. Vi vil senere komme tilbake til bruken av huset når gjenreisning er aktuell.»

9. juni 1983 sier Bydelsutvalgenes fellessekretariat at de ser positivt på saken og innvilger søknaden med kr. 10 000 under forutsetning av at det innen 01.10.83 legges fram planer for bruken av huset som faller inn under de formål som er nevnt et vedlagt rundskriv fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. De forutsetter også at huset er satt opp og klart til å bli tatt i bruk etter disse planene innen høsten 1984. 

1.september 1983 informerer Bydelsutvalg 19 Terje om at rivningsarbeidet er i gang. Det er Skogvesenet som har forpliktet seg til – i samarbeide med Byantikvaren – å rive og merke huset. Stua vil bli lagret på Sivilforsvarets tomt i Smalvollveien. 

Bydelsutvalg 19 vedtar i sin sak 44/83, 26. september:

Stua er nå revet, tatt ned – merket og lagret. Skogvesenet har foreslått å sette den opp på Bjerke ved Østmarksetra. Grunnen til dette er at man da kan holde noe bedre øye med Stua. Kjell Stark (H) opplyser at et brev fra Skogvesenet er underveis, og Bydelsutvalgets kontordame, Solveig Kornberg, vil passe på at brevet kommer i hus – eventuelt etterlyse det. Brevet skal inneholde bruksplan for Stua, og skal oversendes Fellessekretariatet. 

Så går det en stund uten at noe skjer.

I sin sak 48/84 skriver Bydelsutvalg 19 følgende: 

«I skogvesenets brev av 20.3.84 foreslås Husmannsstua oppført ved parkeringsplassen mellom Bjerke og Østmarksetra. Arbeidsutvalget innbyr Bydelsutvalget til å vedta den foreslåtte plassering av Husmannsstua. Spørsmålet om utnyttelse/drift samt finansiering tas opp senere som egen sak.» 

22. juli 1985 attesteres det at rivningsarbeidet er utført, av bygningsinspektør A. Sundt. 

Og så blir det stille. 

Reddet for ettertiden – eller? 

Så huset ble reddet, sett fra et antikvarisk og kulturhistorisk synspunkt. Og snipp, snapp, snute og så videre, ikke sant? En lykkelig slutt! Men nei. Planene om gjenoppsetting ble aldri gjennomført. Vi tror muligens det kan skyldes en utskiftning av politikere i bydelsutvalget. Det var kommunevalg i september 1983. Og politisk vilje og oversikt rekker kun så langt som perioden varer. 

Isaks barnebarn Terje forteller at huset lå lagret i Smalvollveien under en presenning i år etter år. Det var tross alt hans families hus, han holdt et øye med det da han gikk på tur med hunden. 

En dag, omkring 1994, var det plutselig borte. 

Og det er fremdeles borte. 

Vi har vært i kontakt med Sivilforsvaret, for å se om de har lagt det et annet sted. Vi har vært i kontakt med Byantikvaren, for å se om de har satt det opp et annet sted. Mellom Bjerke og Østmarksetra befinner stua seg i hvert fall ikke. 

Dessverre har ingen protokollført noe. Dessverre jobber det ikke noen der lenger som var involvert i saken og kan huske noe. Kunnskapen er tapt for oss. 

Sannsynligvis har det eldste huset på Sarabråten blitt ryddet av veien da en ny leietaker skulle inn på Sivilforsvarets tomt Smalvollveien. Sannsynligvis har det råtnet opp før det engang rakk å bli til peisved. 

Slik ender mange eventyr blant offentlige etater. At Sarastua, med det nye navnet Furulund, hvor mennesker ble født og døde og levde sine liv møtte en slik skjebne gjør vondt skikkelig langt inn i hjertet. Og kanskje vanskeligst å sette ord på: Vi føler oss snytt for et stykke historie som burde tilhøre alle Østmarkavandrere. 

Sarastua/Furulund da huset fremdeles sto i Sarabråtveien. Alle foto: Terje Opsahl.

Kilder

Manntall for Aker 1815, 1833-1843 og 1917
Folketelling Akershus Amt 1845, 1855
Folketelling 1801, 1825, 1865, 1875, 1885, 1900, 1910, 1920
Kirkebøker Østre Aker, Oslo Hospital, Aker, Eidskog, Romerike
Bygdebøker fra Eidskog
Kart 1725 og 1737
Panteregister 1711-1850
Skifteprotokoller, Aker sorenskriveri
Branntakster på Byarkivet (1897)
Protokoller fra Bydelsutvalg 19
Aviser tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket
Plan- og bygningsetatens saksregister
Byantikvaren v/Janne Wilberg
Oslo Sivilforsvar v/Tom Labråten
Tydeforumet på Digitalarkivet: Even Stormoen og Gunnar Sigdestad – takk! 
Og sist – men ikke minst – Terje Opsahl